Jeg tror svaret er følgende (og opplever det også selv):
- store kirker blir lett upersonlige
- samlingene preges av enveis-kommunikasjon og nakke-fellesskap
- store kirker har ofte mye program og aktiviteter som går ut på å få folk INN i kirkebygget
- store bygninger er ofte belånt og skal avbetales
- eldre kirker krever mye vedlikehold
- tradisjonelle kirker har organisasjon som skal lønnes
- selv om kirken har cellegrupper eller husgrupper, blir det allikevel mye fokus på moderkirken, og aktiviteter og arrangementer som skjer der
dette blir i mine øyne mye fokus på ORGANISASJONEN i stedet for MENNESKER.
Fordelene med mindre kristne fellesskap er:
- man møtes i hjemmene, hvor man allikevel oppholder seg mesteparten av tiden
- man spiser sammen og deler livet på godt og vondt
- alle blir sett
- alle blir hørt
- alle kan delta med noe hvis de ønsker
- ingen drukner i mengden
- man bruker tid på å hjelpe mennesker i og utenfor gruppen med praktiske behov
- penger og tid kan gis direkte til misjon eller barmhjertighetsarbeid
- minimal administrasjon
Eksempel på regnskap fra:
- Mellomstor frikirke;
Penger til misjon 7 % - penger til adm og bygg 87 %
- Liten huskirke;
Penger til misjon 94 % - penger til adm 6 %
Det er liten tvil om hva som gir mest frukt her...
Oppsummering:
Mine synspunkter her utelukker ikke "alminnelige kirker og menigheters" eksistens, men det er ikke tvil om at de mindre kristne gruppene spiller en stor rolle for at mennesker skal bli sett og hørt. Og dermed være tilfredse og lykkelige kristne i hverdagen, ikke kun søndag ettermiddag etter en Gudstjeneste.
Hvis de tradisjonelle kirkene skal bestå som det de er kallet til: Forkynne budskapet om Jesus i både tale og handling, behøves det store endringer i både tankemåte, struktur og formidling, så enkeltmenneskets behov kan bli sett - og oppfylt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar