Hyttetur-fiasko til Rauland

I uke 42 er det alltid høstferie for gutta mine, og i år skulle vi prøve rederiets nye firmahytte på Rauland som ligger i Vest-Telemark. Hytta har 10 soveplasser, badstue, to bad og flott utsikt utover dalen. Hadde vi hørt. Og forsåvidt også sett på bilder fra de få som hadde besøkt den før vi gjorde.
Vel, værmeldingen varslet om temperaturer rundt 0 grader, så vi hadde lagt på vinterdekkene på den gamle Forden, vel vitende om at frosten godt kunne dukke opp.
Allerede da vi kjørte oppover på mandagen, snødde det lett, og det tiltok da vi ankom hytteområdet. Dette er egentlig èn stor byggeplass, fordi de fleste hyttene åpenbart blir satt opp etter som de blir solgt, og dette skjer tydeligvis ikke samtidig. Snøen dekket imidlertid noe av byggerotet, selv om store gule maskiner og usedvanlig mange utenlandske håndverkere stakk frem overalt.

Vi hadde fått med en beskrivelse av veien opp til hytta, samt et ark med bilde av hvor hytta lå, og noen inntegnede streker som illustrerte hvor vi skulle kjøre. Som tidligere nevnt er området under oppføring, så veien var ikke mere enn en umåket skogsvei. På andre forsøket hvor vi prøvde å finne riktig vei, var vi igjen nødt til å snu, rygge, og kjøre tilbake til utgangspunktet nederst ved en stor stolheis. Da hadde også nederste del av bakre støtfanger falt av pga den lave veien. Den måtte etterlates i "vei"-kanten, da det er vanskelig å plassere skitne, avbrukne støtfangere i en allerede fullpakket feriebil med barn i baksetet.

Nå begynte det også å mørkne. Stemningen i bilen likeså. Etter å ha spurt flere av arbeiderne, måtte også det gis opp, da de verken forsto norsk eller engelsk. Og vi er dårlige på latvisk. I en maskinhall dukket det plutselig opp en nordmann, med en fantastisk flott Telemarksdialekt som gutta prøvde å herme etter resten av dagen. Han kunne informere om at veien opp til bl.a. vår hytte var stengt ett par dager, fordi noen rør skulle graves ned, nettopp i denne veien. Og jo, det skulle vært gitt beskjed til hytteeierne som var berørt...

Jaha. Det hadde vi ikke hørt noe om. Men det var jo på en måte oppklarende. Da hadde vi i hvertfall hvert på rett spor. Eller skogsvei. Hvordan skulle vi da komme frem til hytta, som ligger på toppen og innerst på området?
Denne gangen ringte jeg til rederikontoret, og snakket med tekniske sjefen som er kontaktpersonen for hyttebygginga. Han hadde ikke hørt noe om graving i veien.
Han tok en telefon eller to, og fikk tak i en annen nordmann der oppe, som møtte opp med et merkelig trekantet beltedyr som skulle frakte oss tre + all bagasjen opp til hytta. Når gravearbeidet var ferdig, kunne vi bare hente bilen igjen, og kjøre den opp til hytta. Ble vi fortalt. Brøyting av vei ble det ikke snakket om.

Ett av vannene i nærheten hvor man kan fiske.

Anyway, beltedyret kom, og kjørte to turer med bagasje og hver sin gutt mellom parkeringsplass og firmahytte. Både gutter og bagasje ble sølete og måtte vaskes etterpå, fordi det som sagt ikke var noen særlig god vei, og når det i tillegg kjøres i naturen, og små og store sølepytter, blir det skitt overalt.

Men vi fikk det hele frem til hytta til slutt.
Da skulle vi skru på varmen og fyre opp i peisen, så vi kunne bli varme, og ikke minst begynne å nyte den nye hytta, dukket enda et problem opp. Dette ble verre.
I denne moderne hytta, er det kun gulvvarme. Og selv om termostatene sto på 20 grader, var det bare 15-16 grader i stua. Og enda mindre i soverommene. Vi skrudde opp til 25 grader.
Deretter begynte vi å lete etter en ligheter eller fyrstikker. Den eneste lighteren vi fant, var den som var 99,9 % tom, og bare laget gnister. Hmm... dette kom til å ta tid.

Storebror som er speidergutt fikk en glimrende idè: Ved å sprute litt deodorant på avispapiret, tar det mye lettere fyr, og deretter kan vi legge på ved, og hurtig få varmen i hytta. Trodde vi. For da vi hadde testet idèen med deon, som virket meget bra, skulle jeg ut å hente opptenningsved. Det var ikke så bra.
Ingen øks i skjulet, selv om det var plenty tørr ved. Altså: Kun gulvvarme i hytta og peis, som ikke kunne brukes fordi vi ikke fikk tent opp da det manglet tynne pinner. Vi satt på ovnen i badstua i stedet for, så vi kunne få varmen.
Og rett skal være rett - det fikk vi også. Så lenge vi satt der. Eller sto i dusjen som på det tidspunktet fungerte upåklagelig ...

Så fikk lillebror en idè, at vi kunne skru på TV og routeren til internettet, så kunne vi få tankene over på noe annet. Den var vi absolutt med på! Det var dessuten TV med tuner i begge etasjer, så både far og barn kunne se hva de ønsket.
Men så vel var det dessverre ikke. Verken signal til TV eller router virket. Heller ikke etter noen timer. Heller ikke etter å skrudd alt sammen av og på ganske mange ganger... Skuffelsen begynte nå å bli temmelig stor. Ny telefon til teknisk sjef. Kunne det være kabelbrudd på grunn av gravingen i veien opp til hytta? Skulle sjekkes dagen etter.

Ett av de to lekre badene i hytta. Ikke alltid med vann.

 Apropos graving i veien, så var det visstnok en vannledning som skulle graves ned. Og det hadde sikkert noe med vanntilførselen til vår hytte å gjøre, fordi det nå var en provisorisk løsning med en vannpumpe rett utenfor hytteveggen. Av nettopp denne grunnen, måtte vannet på badet stå å renne litt, når temperaturen nærmet seg 0 grader. Og det gjorde den når vi kom. Vannet rant. Pumpa startet hvert 33. sekund. Og kjørte deretter 21. sekunder. Det kunne man godt høre. Særlig når man skulle sove. Og særlig ved 5-tiden på morgenen, for da begynte den å kjøre kontinuerlig. Og vannet ble helt borte.

Vi var våkne før bygningsarbeiderne dukket opp rundt oss, så vi fikk morgentoalettet unnagjort i skogkanten utenfor hytta. Selv om blæra ble tømt, var begeret nå ganske fyllt:
- det var ikke mulig å kjøre bil frem til hytta
- vannet var borte
- fortsatt kaldt i hytta, temp. nærmet seg 21,4 grader i stua
- ingen varme på soverommene gjorde at dørene måtte stå åpne til stua hele natten
- fortsatt ingen tv eller nett
- dårlige utsikter om måking, SELV om vi kunne klart å kjøre bilen TIL hytta, vi skulle jo også hjem noen dager etter
- materialer som nettingplater så rett utenfor hytta, så jeg ville ikke la barna leke der, særlig ikke når snøen begynte å dekke både dem, og små og store groper i terrenget
 ---

I slike tilfeller er det fristende å gi opp.
Nå hadde vi imidlertid høstferie, og skulle dessuten møte fruen i Sandefjord på fredag. Det var derfor intet alternativ å dra helt hjem til Frederikshavn igjen. Tanken på en tur med Color Line til Kiel streifet meg også, men vi hadde ikke passene med, så det ble med tanken.

Nå er det slik at rederiet også har en firmahytte på Bohuslänkysten, som ofte er ledig i ukedagene på denne årstiden. Jeg ringte og spurte, og fikk positiv tilbakemelding. Vi pakket raskest mulig, tok oppvasken for hånd, bærte ned all mat og bagasje til parkeringsplassen, fant ikke støtfangeren som nå kunne festes på taket, og satt oss i bilen.

Kjøreturen tok ca 6 timer, kun avbrutt av nøkkelbytte og Horten, og ferjeturen videre til Moss.
Den svenske hytta var god og varm, alt virket som det skulle, og vi fikk noen hyggelige dager innendørs. At det regnet og blåste stort sett hele tiden, gjorde ingenting, nå som vi var i lavlandet, vi hadde varme i hytta, vann i rørene, fungerende TV og god mat i kjøleskapet.

Høstferien ble reddet!


PS 1: Det er med vilje utelatt bilder av selve hytta, for å anonymisere det litt.
PS 2: Jeg er ikke i tvil om at dette blir et flott feriested, når ALT bare er kommet i orden.