Mykje lys og mykje varme?

Strofene fra visa til norske Åge Aleksandersen er det mange som kjenner. Sangen gir en følelse av fred, stemning og verdier. Man skjønner hva det egentlig dreier seg om. Mennesker og omsorg for mennesker. Særlig ens nærmeste.

Slik burde det også være blant de kristne. Jeg tror fellesskapet er mye viktigere enn masse programmer, målsetninger, kirkebygninger og organiseringer. Det er lett å se hvor det kristne fellesskapet fungerer best, hvor mennesker føler seg sett og hørt, og ikke drukner i mengden: Det er i de mindre samlingene, som ofte foregår i hjemmene. Der samles man naturlig, fordi man allikevel bor der. Det er uhøytidelig for andre å komme på besøk, det er ingen "sjef" i en venneflokk, og det er lett å ha omsorg for hverandre.

Det inspirerer meg til å satse på mindre, og personlige fellesskap fremover, og velge bort megakirke-tanken.