Positive bil-overraskelser

For kr 6.500,- fikk vi også med vinterdekk på alufelg.

Det siste års tid har vi hatt to gamle biler. Om sommeren skjer det mere, og det er veldig praktisk å kunne ha en bil hver, fruen og meg. Vi har hatt en Peugeot 106 fra 1992, hvit med blomster-klistremerker på. Den har jeg som regel kjørt. Og selve familiebilen har vært en større type, fra mai måned var det en Ford Mondeo fra 1999. Den har fruen primært kjørt, og den kunne dessuten dra vår campingvogn når vi har vært på turer.

Peugeoten kostet kr 9.000 og Forden kr 6.500 da vi kjøpte dem. Vi har hatt minimalt med utgifter, og de har kjørt bra til å være såpass gamle, og med sine små feil og mangler til den prisen.
Imidlertid skulle Forden til EU-kontroll eller syn, som danskene kaller det, i januar 2013, og Peugeoten til syn i april 2013, regnet vi med. Men, det viste seg at begge biler skulle synes i januar!

Klistremerkene kunne tas av sto det i annonsen.
Vi syns det var morsomt å beholde dem på...

Derfor tok vi en sjekk hos bilverkstedet, og overraskende nok viste det seg at Forden var i best teknisk stand, selv om den hadde kjørt nesten 300.000 km, omtrent halvparten av hva Peugeoten hadde. Planen var nemlig å skrote Forden rett før syn, og bruke den lille bilen frem til våren, og da kjøpe en større familiebil igjen, som erstatning til Peugeoten. Dette henger også sammen med at jeg tidligere jobbet kortere intervaller i Norge, og hadde mer transporttid. Nå har jeg mer sammenhengende vakter, og kan godt ta buss/tog til og fra Horten, og vi trenger da kun èn bil som familien bruker hjemme mens jeg er i Norge.

Faktis skulle det ikke mer enn drøye 4.000 kr til, for å få Forden godkjent i de neste to årene. Men det ble heller ikke lenger, sa synsmannen. Det nærmet seg gjennomtæring på flere deler, så det var bare om å gjøre å bruke opp bilen så lenge den gikk... Det er vi jo vant til, hehe.

Litt morsomt er det allikevel at vi kunne beholde den største bilen, som har meget god plass, og dessuten kan dra campingvogner og hengere. Den lille bilen ble sist lørdag solgt for kr 4.500,- med mangellapp, og dette dekket faktisk utgiften for å kunne fortsette med Forden i familien!

Ensomheten tar ikke juleferie

Siste uka i november, sto denne annonsen i den norske avisen Aftenpostens. Det skapte en storm av henvendelser.

Reidun på 88 år fra Oslo ble budt på lunsj på Theatercafeen, invitert til familiemiddager og noen har skrevet lange brev og vedlagt bilder. Hun har fått mer enn 100 brev pluss mange telefonoppringninger fra hele Østlandet.

Alle sammen presiserer at hun ikke skal betale noe for å være sammen med dem. Heldigvis...

Mannen døde i 1983, og resten av familien hennes er også borte. Hun sier at det er flere tilbud til eldre og ensomme på dagtid juleaften, men det er selve julekvelden som blir vanskelig og trist for mange.

Det interessante med denne saken er dette:
Mediestormen har skapt masse oppmerksomhet på dette problemet - og flere løsninger og tilbud!

- Vi har fått flere telefoner og mail, både fra unge og mer voksne mennesker som ønsker å hjelpe folk ut av ensomheten i julehøytiden, sier Stine Pernille Hauge Kjos, leder i Oslo Røde Kors besøkstjeneste.

- Det er ikke bare Reidun som vil bli invitert bort i julen. Mange har ringt og sagt de har ledige stoler rund sitt bord julaften, og noen har fortalt at de gjerne kommer på julebesøk til dem som måtte ønske det. Andre igjen har sagt seg villig til å hjelpe oss med formidling av kontakt og andre praktiske gjøremål rundt dugnaden, forteller Stine Pernille Hauge Kjos. Hun sier det erfaringsmessig er en høyere terskel for eldre å dra bort til fremmede enn å ta imot besøk hjemme.

Det er langt fra bare eldre som er ensomme. En undersøkelse gjennomført av IPSOS og Røde Kors tidligere i år, viser at ensomhet er utbredt blant unge. Én av tre unge menn mellom 18 og 29 år sier de har vært plaget av ensomhet og også yngre barn  og ungdommer opplever ensomhet. Det er noe også Røde Kors sitt dialogtilbud «Kors på halsen» erfarer.

- Barn og unge forteller at de synes det er vondt å føle seg alene. Ofte møter vi ungdom som vender pekefingeren mot seg selv i søken på en forklaring på de vanskelige følelsene. «Hva er galt med meg?» «Hvorfor vil ingen være venner med meg?» Dette stemmer godt overens med funn fra undersøkelsen til IPOS og Røde Kors der de unge svarer at det er usikkerhet og redsel som gjør at de føler seg ensomme, sier Åsne Havnelid, generalsekretær i Røde Kors i Norge.
Hun sier til rodekors.no at ensomhet er én av de ti største humanitære utfordringene i Norge. Røde Kors sentralt har derfor sin egen store nasjonale  julekampanje, Ensomheten tar ikke juleferie.

Reidun har bestemt seg for å feire juleaften hos en familie med både barn og hunder.

Siste oppdatering: Reiduns julehistorie gir inspirasjon over hele landet. Se mer her!


Bilde og utdrag av artikkel fra aftenposten.no 

Rederienes julekalendere er i gang

Tradisjonen tro, fornekter flere av ferjerederiene seg ikke, og drar til med en julekalender på deres nettside i desember måned. Her kan man vinne såkalte minicruise, hotelovernattinger med ferje inkludert, bilpakker, osv.

Både DFDS og Color Line kjører nærmest kopi av fjoråret (og forsåvidt årene før) i layout. DFDS har endog 10 års jubileum for julekalendere på både norsk og dansk nettside, og er også den mest fantasifulle av slagsen. Her kan man skyte snøballer på lurenissen, pakke inn gaver i riktig eske (som i dag 2.12.), og lign. aktiviteter hvor man skal være rask på avtrekkeren. Dvs. tastene.

Fjordline kjører en rebus-variant i år, hvor man skal gjette seg til f.eks. navnet på Buffetrestauranten ombord i deres nye skip under bygging. Svarene er finnes alltid i en ledetråd, som gjør at man også får lest litt om rederiets tilbud.

Det gjør også Stena Line i deres rebus. Gårdsdagens spørsmål om hvor mange kilo ribbe det ble servert ombord i Stena Saga i julebordsesongen, kunne man finne når man leste om juletiden ombord. Smart triks fra selskapene som får oss til å lære mer samtidig som vi kan vinne noe.

Premiene varierer veldig, både fra dag til dag, og noen kjører også hovedpremie på juleaften.

Julekalenderne kan finnes her:
- Color Line, http://colorline.no/julekalender
- DFDS norsk nettside, http://jul.dfds.no/
- DFDS dansk nettside, http://jul.dfds.dk/
- Fjordline, https://fjordline.julekalender.com/
- Stena Line har julekalender via deres Facebookside,
https://www.facebook.com/StenaLineNorge?sk=app_462945247089441

Lykke til - og god førjulsmoro!

Vår hjelpeorganisasjon HELPERS of scandinavia

Jeg skriver ikke så mye om det, maser heller ikke om penger fra mine venner og bekjente, men fortsatt treffer jeg mennesker som ikke vet at fruen og jeg startet en hjelpeorganisasjon i 2008.

Det vil jeg gjerne endre på.
Vår forening heter HELPERS of scandinavia, og har som formål å hjelpe barn og ungdom i den tredje verden med utdannelse. Hvis man kan så slike muligheter inn i fattige mennesker, vil de ha langt større mulighet for å klare seg videre i livet.

Vi gir også mikrolån (rentefrie, små lån) til unge mennesker som vil etablere eller utvide sin forretning. Støtte barnehjem gjør vi også. 

Status pr. 1.11.2012:

• Gir utdannelse til 30 barn og ungdommer
• Har gitt 12 mikrolån - 10 er tilbakebetalt 100%
• Har betalt husleien for et barnehjem i Sierra Leone hvert annet år siden 2008

Vårt "klassebilde". Klikk på bildet for å se større versjon.

Bakgrunnen

Idèen til dette kom flere år tidligere, og bunnet i en frustrasjon over at flere hjelpeorganisasjoner vi kjente til, brukte opp til 70% av sine inntekter på lønn, administrasjon og utgifter som etter vår mening, ikke var nødvendige for at pengene skulle bli kanalisert dit behovene var størst.

Flere aviser slo også opp saker, hvor f.eks. hvor en leder i en større, kjent organisasjon krevde fallskjerm for å gå av før tid. Sånt hører overhodet ikke hjemme i en slik sammenheng, og bøssebærerne fikk gjennomgå av folk i ettertid.

Vi hadde i flere år selv støttet noen få skolebarn i Afrika, men ved å gjøre dette gjennom en forening, kunne vi lettere få med oss andre på laget.

En forutsetning var også at det meste skulle foregå på nettet. På hjemmesiden www.helpers.nu legger vi ut all informasjon om barna, hvilke prosjekter vi støtter, oppdatering på mikrolånene, regnskapstall, osv.
Når alt samles på en nettside, sparer vi mye tid og ikke minst penger, som kan brukes på barna og prosjektene våre. 

En revisor ser gjennom regnskapet årlig, for å sjekke at det vi gjør er i henhold til vedtektene.

Fremover vil jeg en gang imellom skrive om våre forskjellige prosjekter, og hvordan VI gjør tingene...

Hundeeiere - rydd opp!

Hundebæsj som ligger rundt omkring, irriterer meg egentlig ikke. Med mindre jeg tråkker i det. Og selv da kan jeg takle hendelsen ganske bra.

Verre er det når jeg IKKE merker at jeg har trått i baret - eller bæsjen - og drar med meg ekskrementene inn i bilen, gangen og leiligheten.

Eller inn på jobben, i campingvogna, osv.

DA kan jeg tenke, hvorfor i alle verden finnes det hunder?
Og hvorfor er noen hundeeiere så likegyldige, at de ikke fjerner dritten etterpå? Med andre ord: Fjerner den med en gang! 

Hundene kan man vel tross alt ikke gi skylda. Må de så må de. 

Hvis f.eks. hunden hadde lyst på en liten tur i hagen, for å gjøre sitt fornødne, men eieren heller vil gå en lengre tur, f.eks. rundt kvartalet, eller ned til kiosken, så kan jo ikke hunden belemres for det. 

Da MÅ den jo ta til takke med nærmeste stolpe, hekk eller gatehjørne. 

Jeg mener, hunden ville kanskje gjøre det godt, ved å gjøre eieren fornøyd, samt å få litt mer privatliv på et dertil egnet sted i dens egen hage. 

Når den da blir trukket med, sikkert mot sin egen vilje, ut av sitt domene, klarer den kanskje ikke å holde seg til den er hjemme igjen. Først og fremst, fordi den ikke VET når den vil komme hjem igjen. Og skulle eieren være en litt vinglete og ustabil type, kan kanskje turene fort bli lange? Hunden hadde kanskje heller ikke overhørt eierens siste telefonsamtale med en kamerat, hvor de avtalte å møte hverandre i parken på havna, med deres hunder. Og eieren fortalte det kanskje heller ikke til hunden. Hvordan skal man da kunne legge skylda på den, stakkar? 

Hadde hunden imidlertid visst hvor turen gikk, ville den kanskje være enda mer oppsatt på å få gjort fra seg før han gikk hjemmefra. Og særlig hvis man skulle møte dyr av motsatt kjønn i parken. Man møter ikke det motsatte kjønn med full blære og full tarm, det vet de fleste. Ikke engang mennesker liker det. 

Anyway, oppfordringen til hundeeiere er: Ha alltid noen poser i lomma når du går tur.
Og fortell hunden hva som skal skje, så den rekker å gjøre fra seg før dere går.
Som du selv gjør.

Har den late djevelen til far ?

Kirkesamfunnet Brunstad Christian Church, på norsk kalt Smiths Venner, har de siste ukene fått gjennomgå i media, da en filmsnutt med deres verdensleder Kåre Johan Smith har vakt sterke reaksjoner. I videoen handler det om å samle inn penger til organisasjons virksomhet, som i dette tilfellet går på å bygge/utvikle eiendommer de selv eier. -De som er gjerrige, har djevelen til far, sier lederen, med ettertrykk og alvor i blikket. Personene rundt bordet nikker samstemmig for å understreke alvoret.

Smith fortsetter i videoen med å beskrive hvor utakknemlige og bedagelige menneskene har blitt i dag, og særlig ungdommen har mye å lære sier påpeker han. Og han har noen gode poeng! Bibelen sier mye om å stå på, gjøre en innsats, hjelpe dem som har det verre enn oss selv, og alt dette er positivt. Flere steder i Skriften trekkes det også frem hva som blir resultatet, og vi om "ligger i sofaen" uten å gjøre noe.

F.eks. dette skriftstedet fra Salomos Ordspråk, de siste linjene i kapittel 24:

La meg sove litt til, 

en ørliten stund.

Legge hendene sammen, 

og hvile en stund.

Se, da kommer fattigdommen som en farende fant,

og nøden som en væpnet mann.

Jesus har også en del på hjertet, og han sier bl.a. i Matteus kapittel 24, fra vers 42:

Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.
    Hvem er da den tro og kloke tjeneren som herren har satt over de andre tjenerne for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.

Jeg tror poenget til Jesus var at vi skulle være i gang med noe, i stedet for å bare slakke, drikke og rote bort livet vårt. Det betyr selvfølgelig ikke at vi aldri skulle slappe av, fra på en fest eller ha det gøy på andre måter. Langt i fra. Se bare hvor sosial Jesus var, når han gikk rundt og gjorde godt...

Men akkurat det med å stå på, og særlig gi penger og tid, er noe som det snakkes mye om i Skandinaviske frikirker og menigheter. I mange kristne sammenhenger praktiserer man fortsatt tiende-ordningen fra det gamle testamentet. Dette går ut på at medlemmene gir 10% av sin brutto eller netto inntekt til sin kirke eller menighet. Til gjengjeld loves medlemmene at "Gud da vil åpne himmelens sluser" og sørge for at vi får alt hva vi trenger. Her trekker man ut et par vers fra Malakias Bok, kapittel 3 fra vers 10. 

Her refses Levittene, som var presteskapet for Israels folk, fordi de ikke gjorde jobben skikkelig, og lurte til seg det beste av offergavene som folk betrodde dem. Min overbevisning er at disse kapitlene nettopp er mellom datidens (late) presteskap, og har ingenting med oss, eller den Nye Pakt som Jesus tilveiebragte, å gjøre.

Men nettopp disse skriftstedene brukes for alt dem er verdt av mange menighetsledere som trenger penger. Det kan være til kirkens daglige drift, renovering av lokaler, kjøp av nytt lydanlegg, heldigvis også mange nyttige ting som misjonsprosjekter, utadvendt virksomhet i lokalområde, hjelp til trengende medlemmer, fattige brukere, osv. 

Se videoen her

Det som er spesielt i Smiths Venners tilfelle, er at de bruker pengene til å investere i eiendom, som f.eks. konferansehotellet Panorama utenfor Bergen, og ikke minst deres enorme verdenssenter på Brunstad i Stokke, på vestsiden av Oslofjorden. I deres største hall er det plass til 8.000 personer, hvilket er ganske stilig med tanke på at menigheten telte ca 7.100 medlemmer i 2011. Verdenssenteret i Stokke består av en rekke bygninger, haller og hundrevis av hytter som medlemmene eier, men leier ut til forskjellige arrangementer som f.eks. rideturneringer og store profane konserter. 

Etter min mening er det imponerende alt hva de har fått til på få år, uten å belåne seg i hjel. Det gjelder altså selve organisasjonen. Det fremkommer at medlemmene har fått tilsendt giroer, med anmodning om å innbetale titusener av kroner i gaver, noe mange tydeligvis har gjort. Jeg kan godt gjenkjenne meg i mye av pengesnakket tidligere medlemmer gir uttrykk for; det er jo nødt til å ha kostet skjorta når man ser på alt som er bygget de siste 10 åra, på gaver og dugnadshjelp fra medlemmene. Det er ikke fullt så imponerende... 

Det er trist når det blir et usunt giver-press, og man føler seg tvunget til å gi. Ledelsen har ikke for vane å kommentere slik kritikk, noe som også er ganske vanlig i lukkede forsamlinger. Dvs. menigheter som har hemmelige medlemsregistre, ikke offentlige regnskaper, og er organisert på en måte som gjør det vanskelig å gjennomskue hva som egentlig skjer. 

Som vår gamle pastor en gang sa: 

Tegnet på en sekt, er at det lett å komme inn, men vanskelig å komme ut.

I en sunn menighet er det nesten heller motsatt, man vil at nye medlemmer skal være sikre i sin sak før de melder seg inn, og det er enkelt å komme ut igjen. 

Godt sagt Jan!

Jeg ønsker Guds velsignelse over alt Hans folk, og tror at sannhetene kommer for en dag uansett.

Selv om vi noen ganger må vente litt for å få se resulatene...

Og, jeg tror ikke at den late har djevelen til far.
Men, selv om vi bor i et av verdens rikeste land, må nettopp det heller ikke bli en sovepute. 

Det er skremmende å se hvor stor forskjell det er på min besteforeldregenerasjon, og min egen generasjon. Vi er blitt mer bedagelige, har ikke samme arbeidsmoral og karakter som den eldre generasjon utviste og sto for. Vi vil ha mer luksus, større boliger, flottere biler, høyere lønninger og bedre betingelser. Så herr Smith HAR et viktig budskap tross alt. Da tenker jeg på det at ALT ikke skal handle om oss selv.

Norge er et velsignet land, når man ser hvilke utfordringer mange andre nasjoner sliter med. Og det er jeg ikke i tvil om at skyldes de Gudgitte prinsippene som veldig mye av landet vårt er bygget på!

Bildet er lånt fra Vestfoldblad. Link her
Fakta fra Wikipedia samt min egen kjenneskap til organisasjonen

Med Bastøferja til Sydpolen?

Dagens bilde: Bastøferjene frakter varer som både skal kort og langt. Noen ganger også svært langt ifølge teksten på elementene ;-)

Hyttetur-fiasko til Rauland

I uke 42 er det alltid høstferie for gutta mine, og i år skulle vi prøve rederiets nye firmahytte på Rauland som ligger i Vest-Telemark. Hytta har 10 soveplasser, badstue, to bad og flott utsikt utover dalen. Hadde vi hørt. Og forsåvidt også sett på bilder fra de få som hadde besøkt den før vi gjorde.
Vel, værmeldingen varslet om temperaturer rundt 0 grader, så vi hadde lagt på vinterdekkene på den gamle Forden, vel vitende om at frosten godt kunne dukke opp.
Allerede da vi kjørte oppover på mandagen, snødde det lett, og det tiltok da vi ankom hytteområdet. Dette er egentlig èn stor byggeplass, fordi de fleste hyttene åpenbart blir satt opp etter som de blir solgt, og dette skjer tydeligvis ikke samtidig. Snøen dekket imidlertid noe av byggerotet, selv om store gule maskiner og usedvanlig mange utenlandske håndverkere stakk frem overalt.

Vi hadde fått med en beskrivelse av veien opp til hytta, samt et ark med bilde av hvor hytta lå, og noen inntegnede streker som illustrerte hvor vi skulle kjøre. Som tidligere nevnt er området under oppføring, så veien var ikke mere enn en umåket skogsvei. På andre forsøket hvor vi prøvde å finne riktig vei, var vi igjen nødt til å snu, rygge, og kjøre tilbake til utgangspunktet nederst ved en stor stolheis. Da hadde også nederste del av bakre støtfanger falt av pga den lave veien. Den måtte etterlates i "vei"-kanten, da det er vanskelig å plassere skitne, avbrukne støtfangere i en allerede fullpakket feriebil med barn i baksetet.

Nå begynte det også å mørkne. Stemningen i bilen likeså. Etter å ha spurt flere av arbeiderne, måtte også det gis opp, da de verken forsto norsk eller engelsk. Og vi er dårlige på latvisk. I en maskinhall dukket det plutselig opp en nordmann, med en fantastisk flott Telemarksdialekt som gutta prøvde å herme etter resten av dagen. Han kunne informere om at veien opp til bl.a. vår hytte var stengt ett par dager, fordi noen rør skulle graves ned, nettopp i denne veien. Og jo, det skulle vært gitt beskjed til hytteeierne som var berørt...

Jaha. Det hadde vi ikke hørt noe om. Men det var jo på en måte oppklarende. Da hadde vi i hvertfall hvert på rett spor. Eller skogsvei. Hvordan skulle vi da komme frem til hytta, som ligger på toppen og innerst på området?
Denne gangen ringte jeg til rederikontoret, og snakket med tekniske sjefen som er kontaktpersonen for hyttebygginga. Han hadde ikke hørt noe om graving i veien.
Han tok en telefon eller to, og fikk tak i en annen nordmann der oppe, som møtte opp med et merkelig trekantet beltedyr som skulle frakte oss tre + all bagasjen opp til hytta. Når gravearbeidet var ferdig, kunne vi bare hente bilen igjen, og kjøre den opp til hytta. Ble vi fortalt. Brøyting av vei ble det ikke snakket om.

Ett av vannene i nærheten hvor man kan fiske.

Anyway, beltedyret kom, og kjørte to turer med bagasje og hver sin gutt mellom parkeringsplass og firmahytte. Både gutter og bagasje ble sølete og måtte vaskes etterpå, fordi det som sagt ikke var noen særlig god vei, og når det i tillegg kjøres i naturen, og små og store sølepytter, blir det skitt overalt.

Men vi fikk det hele frem til hytta til slutt.
Da skulle vi skru på varmen og fyre opp i peisen, så vi kunne bli varme, og ikke minst begynne å nyte den nye hytta, dukket enda et problem opp. Dette ble verre.
I denne moderne hytta, er det kun gulvvarme. Og selv om termostatene sto på 20 grader, var det bare 15-16 grader i stua. Og enda mindre i soverommene. Vi skrudde opp til 25 grader.
Deretter begynte vi å lete etter en ligheter eller fyrstikker. Den eneste lighteren vi fant, var den som var 99,9 % tom, og bare laget gnister. Hmm... dette kom til å ta tid.

Storebror som er speidergutt fikk en glimrende idè: Ved å sprute litt deodorant på avispapiret, tar det mye lettere fyr, og deretter kan vi legge på ved, og hurtig få varmen i hytta. Trodde vi. For da vi hadde testet idèen med deon, som virket meget bra, skulle jeg ut å hente opptenningsved. Det var ikke så bra.
Ingen øks i skjulet, selv om det var plenty tørr ved. Altså: Kun gulvvarme i hytta og peis, som ikke kunne brukes fordi vi ikke fikk tent opp da det manglet tynne pinner. Vi satt på ovnen i badstua i stedet for, så vi kunne få varmen.
Og rett skal være rett - det fikk vi også. Så lenge vi satt der. Eller sto i dusjen som på det tidspunktet fungerte upåklagelig ...

Så fikk lillebror en idè, at vi kunne skru på TV og routeren til internettet, så kunne vi få tankene over på noe annet. Den var vi absolutt med på! Det var dessuten TV med tuner i begge etasjer, så både far og barn kunne se hva de ønsket.
Men så vel var det dessverre ikke. Verken signal til TV eller router virket. Heller ikke etter noen timer. Heller ikke etter å skrudd alt sammen av og på ganske mange ganger... Skuffelsen begynte nå å bli temmelig stor. Ny telefon til teknisk sjef. Kunne det være kabelbrudd på grunn av gravingen i veien opp til hytta? Skulle sjekkes dagen etter.

Ett av de to lekre badene i hytta. Ikke alltid med vann.

 Apropos graving i veien, så var det visstnok en vannledning som skulle graves ned. Og det hadde sikkert noe med vanntilførselen til vår hytte å gjøre, fordi det nå var en provisorisk løsning med en vannpumpe rett utenfor hytteveggen. Av nettopp denne grunnen, måtte vannet på badet stå å renne litt, når temperaturen nærmet seg 0 grader. Og det gjorde den når vi kom. Vannet rant. Pumpa startet hvert 33. sekund. Og kjørte deretter 21. sekunder. Det kunne man godt høre. Særlig når man skulle sove. Og særlig ved 5-tiden på morgenen, for da begynte den å kjøre kontinuerlig. Og vannet ble helt borte.

Vi var våkne før bygningsarbeiderne dukket opp rundt oss, så vi fikk morgentoalettet unnagjort i skogkanten utenfor hytta. Selv om blæra ble tømt, var begeret nå ganske fyllt:
- det var ikke mulig å kjøre bil frem til hytta
- vannet var borte
- fortsatt kaldt i hytta, temp. nærmet seg 21,4 grader i stua
- ingen varme på soverommene gjorde at dørene måtte stå åpne til stua hele natten
- fortsatt ingen tv eller nett
- dårlige utsikter om måking, SELV om vi kunne klart å kjøre bilen TIL hytta, vi skulle jo også hjem noen dager etter
- materialer som nettingplater så rett utenfor hytta, så jeg ville ikke la barna leke der, særlig ikke når snøen begynte å dekke både dem, og små og store groper i terrenget
 ---

I slike tilfeller er det fristende å gi opp.
Nå hadde vi imidlertid høstferie, og skulle dessuten møte fruen i Sandefjord på fredag. Det var derfor intet alternativ å dra helt hjem til Frederikshavn igjen. Tanken på en tur med Color Line til Kiel streifet meg også, men vi hadde ikke passene med, så det ble med tanken.

Nå er det slik at rederiet også har en firmahytte på Bohuslänkysten, som ofte er ledig i ukedagene på denne årstiden. Jeg ringte og spurte, og fikk positiv tilbakemelding. Vi pakket raskest mulig, tok oppvasken for hånd, bærte ned all mat og bagasje til parkeringsplassen, fant ikke støtfangeren som nå kunne festes på taket, og satt oss i bilen.

Kjøreturen tok ca 6 timer, kun avbrutt av nøkkelbytte og Horten, og ferjeturen videre til Moss.
Den svenske hytta var god og varm, alt virket som det skulle, og vi fikk noen hyggelige dager innendørs. At det regnet og blåste stort sett hele tiden, gjorde ingenting, nå som vi var i lavlandet, vi hadde varme i hytta, vann i rørene, fungerende TV og god mat i kjøleskapet.

Høstferien ble reddet!


PS 1: Det er med vilje utelatt bilder av selve hytta, for å anonymisere det litt.
PS 2: Jeg er ikke i tvil om at dette blir et flott feriested, når ALT bare er kommet i orden.

Høstferiestart og fulle ferjer!

Så er den danske høstferien skutt i gang, og vi reiste lørdag alle 4 fra Hirtshals - Larvik med Color Lines Superspeed 2. Det gjorde også veldig mange andre! Det føltes omtrent like fullpakket som på bildet...

Vi møtte opp tidlig på kaia i Hirtshals, vel vitende om at de fleste danskere medbringer kjølebagger med mat, drikke og annen hygge, og at det dermed er stor rift om sitteplasser - og særlig dem med tilstøtende bord. For at dette skal lykkes, må man altså være tidlig ombord. Motsetningen til dette, er å reise fra Larvik kl 08 om morgenen, da det er langt flest nordmenn ombord, og disse velger å spise morgenmat i buffetrestauranten og får dermed sitteplass der. For å si det sånn: Kjølebagger er heller sjeldne på disse avgangene!

Men, vi dro altså fra Hirtshals kl 1245.
Ulempen med å møte opp tidlig på kaia, er, bortsett fra ventetiden, at man kommer ombord som de første personbiler, og da må parkere på hengedekket. Det igjen betyr at man kommer AV ferja som de siste kjøretøyene, og særlig i Larvik tar det da som regel laaang tid på å komme gjennom tollen, og deretter gjennom rundkjøringen på Øya. Noen ganger hvor jeg har gått, har det vært raskere enn å kjøre bil på samme strekningen... Det er ikke sjelden i juli måned, at dette kan ta mellom 20 og 40 minutter!

Denne gangen fornektet systemet seg ikke:
- vi møtte opp tidlig, måtte parkere på hengedekket
- jeg gikk opp før de andre og fant sitteplasser med bord
- det var MYE støy, gråtende barn, ulydige barn og slakke voksne ombord
- vi kjørte i land omtrent som de siste
- det tok laaaaang tid å komme til rundkjøringen, selv om det ikke var tollkontroll

I tillegg var det en del sjø, så mange av passasjerene var en del redusert, noe som dessverre ikke la noen demper på stemingen eller støynivået.

Men, vi kom til Larvik, og videre til Stokke hvor vi besøker og overnatter hos noen gode venner :-)

På sidelinjen med sykkel fra Nordkapp til Cape Town

Jeg har i flere uker fulgt bryllypsreisen til det svenske parret Susanne og Rasmus Engberg, som foregår på tandemsykkel fra Nordkapp i Norge, til Cape Town i Sørafrika (!). I skrivende stund har reisen vart i ca 106 dager, og syklistene er kommet til den lille franske alpebyen Corps.

Svenskene sykler ikke minst for en opplevelse av de sjeldne, men håper også å kunne samle inn 100.000 kr til Water Aid, i løpet av turen. Og opplevelser har de masser av! Nesten daglig oppdaterer de deres blogg du kan se her.

I tillegg har Sussie som hun blir kalt, sukkersyke, så dette krever også en del ekstra arrangement. Hun er allikevel fast besluttet på at med god planlegning behøver ikke dette handicappet stoppe slike eventyr... Bra sagt syns jeg.

De skriver meget bra, og illustrerer med flotte bilder av både natur, byer, restauranter og steder de overnatter, som vanligvis er i telt. Jeg føler meg nesten som en følgesvenn på reisen, når jeg blir tatt med inn de flotteste restauranter, på overnattingsbesøk hos gjestfrie utlendinger, og seighseeting i de Europeiske storbyene - herlig er det!

Deres nettside anbefales absolutt et besøk - www.travelsbytandem.com
Begge bilder er lånt herfra.