Ny hybelvogn på jobben - jiihaaa!

I kveld kom jeg til Horten med min nye, brukte, campingvogn som brukes som hybel når jeg er på jobb. For noen uker siden kjøpte jeg denne vogna på høstsalg i Danmark. Faktisk var det nesten 10.000 campingvogner til salgs i slutten av oktober, så man kan rolig si at det var kjøpers marked :-)

Vogna er en Knaus 511 fra 1997.
Den har fast dobbelseng med springmadrass foran.
Stor rundsittegruppe bak.
Bad med fast toalett og dusj.
Vannbåren sentralvarme på både gass og strøm + gulvvarme.
3 kokebluss med avtrekksvifte.
Stor takluke med masse dagslys inn i vogna (øverste bilde).
Stor lagerplass under dobbelsenga, med luka fra utsiden.
Pluss mange artige detaljer.

Denne vogna er ca 120 cm. lenger enn den gamle, og ca 15 cm. bredere. Da behøver jeg ikke å ligge på skrå for å passe bredden i vogna. Dette kombinert med en "ekte" madrass fremfor sofaputer er den største fordelen, fordi jeg sover her nesten halve året. Dessuten sentralvarmen som fungerer omtrent som radioatorene i et hus; jevn og behagelig varme fordelt rundt i hele vogna. Gulvvarme er heller ikke være noe minus ;-)

For øvrig har det ikke vært noe problem til nå med å holde den gamle vogna varm, såfremt man husker å la vifteovnen stå på (som jeg har glemt noen varme ettermiddager, og det har vært 5 grader når jeg skulle i seng på kvelden, hehe).

Regnet som aldri kommer - leseverdig bok til de kristne

En av mine trosvenner David Åleskjær har nettopp utgitt boken "Regnet som aldri kommer". Denne er skrevet til kristne i kirker og menigheter som går og venter på en spesiell åpenbaring og vekkelse fra Gud, som gjør at mennesker vil renne ned kirkedørene, og samfunnet vil bli forvandlet på grunn av Guds nærvær. Sånn ca.

Poenget med boken er å gjøre oppmerksom på at Ånden har falt èn gang for alle, og at det bare er å koble seg på denne kraften. Som allerede er gitt til de som har overgitt sitt liv til Jesus. Denne holdningen gjør at man venter og forbereder seg for en innhøstning av mennesker, og fører til mye indremisjon, dvs. arrangementer og møter innenfor de lukkede dører, beregnet på de kristne selv, og gjør at mange mennesker ser på de kristne som sære og merkelige mennesker som de i hvertfall ikke vil ligne selv...

Denne holdningen opplever jeg også i de fleste kristne sammenhenger hvor jeg har vært, og som jeg besøker og har relasjon til i dag. Imidlertid har vi her hjemme flyttet fokus fra kirkebygningene og arrangementer, til enkelt-mennesker. Fordi vi tror det er DET evangeliet handler om: Gud sendte Jesus til jorden for å vise menneskene hvem ham var. Jesus bodde og levde sammen med mennesker fra alle deler av befolkningen, fordømte ingen, men tvertimot viste Guds kjærlighet til alle som ville høre.

Under har jeg stjålet et utdrag fra boken "Regnet som aldri kommer", så du kan lese og kanskje forstå hva jeg emner. Regner med at David vil tilgi meg ;-)

BØNN

Ingen andre setninger har blitt brukt oftere til å fraskrive seg ansvar enn denne: "Jeg skal be for deg!" Det høres så fint ut, men betyr ofte i praksis: "Dette er ikke mitt problem, håper du finner ut av det!"

Det finnes også mange bønner som det kan virke som om den troende ber for sin egen skyld, for å oppnå en slags selvtilfredshet, og ikke for virkelig å utrette noe. Da snakker jeg ikke om den typen bønn som bare handler om personlig samvær med Gud, hvor vi med rette bare kan nyte hans nærvær uten å måtte tenke på å ”utrette” noe som helst. Nei, nå snakker jeg om den typen bønn hvor konkrete bønneemner blir lagt fram for Ham.

Selv får jeg avisen Vårt Land tilsendt hver dag, og der står det daglige bønneemner på side 3, under overskriften "I dag ber vi for..." Det slår meg hvor mange av bønneemnene som er helt diffuse. Det samme har jeg ofte opplevd på gudstjenester i kirker og bedehus. Her er et eksempel:

I dag ber vi for ...

*Sultne barn i Afrika

*Helgetrafikken

*Spania

Javel. Greit nok. Enten må de som ber ha en helt enorm tro, eller så ramser de bare opp ord for ordenes skyld. I hvert fall hvis den grunnleggende hensikten med denne typen bønn faktisk er å få bønnesvar, og ikke bare å oppnå en slags egenrettferdig og god samvittighet.

Er det virkelig bønn å ramse opp ordene "jeg ber for barna i Afrika", bruke fem sekunder på å tenke på hvor fælt de har det med en andektig mine, for så å fortsette med helgetrafikken som neste punkt?
Jeg mener ikke å latterliggjøre, men jeg vil bare bevisstgjøre de som ber slike bønner. Hva er hensikten? Tror man at Gud griper konkret inn i hele Afrika den samme dagen som Vårt Land-leserne ber om det? Eller ønsker man bare å bevisstgjøre seg selv?

Det siste er i så fall bra. En slik bevisstgjøring kan kanskje på sikt gjøre at man innser at ballen er i våre hender, at det er Gud som har gitt oss beskjed om å hjelpe de fattige i Afrika. Da forstår man at det er mye bedre å be for de tre navngitte fadderbarna man har i Etiopia, enn å bare slenge ut at man ber for alle barna i Afrika på generelt grunnlag. For det er svært få av de som ber bønner av den sistnevnte sorten som faktisk forventer seg svar. Og konkrete bønner som ikke er bedt i troen på at de blir besvart, er i følge Jakobs brev helt forgjeves. (Om noen da vil innvende at det finnes en dimensjon hvor man bare ber om at Guds vilje skal skje, uten å ha noen formening om hva denne er, så vil jeg bare legge til at det selvsagt ikke er Guds vilje at barn sulter i Afrika. De som ikke er hundre prosent sikre på det, tilhører en annen religion enn meg.)

Jeg husker det kristne skolelaget på skolen. Der hadde vi noe av den samme formen for bønn. Vi få utvalgte satt i sirkel på gulvet i storefri med lukkede øyne, skrapte med føttene og ventet på ringeklokka i frykt for å sovne, mens enkelte av de frimodigste stotret fram noen setninger fra tid til annen. "Vi ber deg for rektor, Herre." "Vi ber for alle elevene ute i skolegården, Herre." "Vi ber for alle som skal opp til eksamen, Herre." GJEEESP! Hva var det egentlig vi ba om? Nei, ikke noe konkret, vi bare ba for bønnens egen skyld, siden den tross alt var en kristen plikt.
Jeg tror Herren forsøkte å svare så godt Han kunne, men vi var ikke lydhøre. Det var derfor vi ikke fikk med oss svaret hans: "De som skal opp til eksamen, får jammen lese selv! Kom dere ut i skolegården, dere også! Det er fint vær ute!"

Dette var hentet fra min nye bok, "Regnet som aldri kommer", hvor jeg har mye på hjertet angående temaet bønn (ikke alt like negativt som dette, heldigvis). Bestill ved å sende SMS til (0047) 94 12 36 34.

Riverdance-DVDen endelig ankommet!

Showet ble bestilt for flere uker siden, og DVDen "Live from Beijing" kom endelig denne uken. De siste ettermiddagene har gutta og jeg sett den, og opplevelsen er stor! Dans, lys, lyd og kulisser, flott bundet sammen med historien rundt hvert innslag. Det er helt vildt hvordan man kan klare å øve inn en slik samordning av bevegelser...

Gutta mine syns særlig innslaget hvor de steppende mannlige danserne møter de tøffe hip-hop-gutta på gata, var stilig. Hvordan de ypper og skal vise seg, men allikevel ender opp med å lære av hverandre.

Det jeg syns er mest imponerende er når mange dansere er på scenen samtidig, og ting skjer synkront. Sammen med glad musikk, levert av kunstnere som også deltar i showet.
Noe som gjorde dette showet litt ekstra, var at det foregår i Kina, og at også kinesiske musikanter deltar i forestillingen. Det er også russiske dansere med. 
Har du ikke sett Riverdance, så gi meg beskjed så du kan låne DVDen :-)

Uventede ting som skjer med barn

Tirsdag ble vi oppringt fra SFO fordi lillebror hadde under lek, kræsja med en annen gutt, og slått fortennene skikkelig. Nederst var en tann litt flekket, og øverst mente de at den ene tannen virket litt løs. Akkurat denne dagen hadde vi leiebil tilgjengelig, hvilket gjør tannlegebesøk med barn vesentlig enklere.

Jeg ringte dermed til skoletannlegen (som i Frederikshavn nå er samlet midt i byen i stedet for rundt omkring på alle skolene) og forklarte situasjonen. Vi fikk time en time senere på ettermiddagen.

Imidlertid viste det seg etter en grundig sjekk - også med to bilder - at ingen tenner var løse.
Undertannen som hadde mistet en liten bit, ble pusset slik at tunga ikke skulle irritere seg over ujevnheten.
Så var den saken ute av verden...

Lillebror er en tøffing, og ligger stille i tannlegestolen under kyndig behandling av tannlege og -assistent.

Kjempeservice hos tannlegen - og null hull!

Denne uken har jeg vært hos tannlege Lisbeth Morsbøl i Danmarksgade. Det var mitt årlige besøk, og jeg hadde spørsmål til en tann som jeg tror hadde en ødelagt fylling.

Nå har denne tannlegen flere ganger arbeidet i Norge, på nordvestlandet, og jeg ikke om det er denne faktoren som øker servicenivået... Uansett, hun tar bilder som automatisk blir scannet inn på PCen, så jeg selv kan se hvordan tennene ser ut. Det veldig-hvite er sølvfyllinger, og det offwhite-hvite er plastfyllinger.

Hun fant hurtig ut at en gammel fylling fra 1998 hadde brukket i kanten. Videre så hun at alt det andre stort sett var helt i orden. Det var null huller, og heller ingen tannsten som skulle pusses vekk i år. Imidlertid skulle jeg bli bedre til å bruke tanntråd, og jeg fikk en lynkurs i hvordan man bruker denne tråden, uten å fylle munnen med mine store hender...

Jeg har ikke tidligere opplevd en slik service hos tannlegen jeg hadde i Norge. På denne måten forstår kunden mye bedre hva som bør gjøres, eller selv ser hva som er gått i stykker, i stedet for at tannlegen bare sier hva som skal fikses på. Og du betaler for noe du egentlig ikke skjønner hva er. Sånt liker jeg!

Over selve tannlegestolen har hun også en skjerm, og et kamera som ligner på et borr, kan ta bilder inne i munnen, så klienten også kan se "live" hvordan det står til inne i munnhulen. Ganske så genialt.

For 40 min. forklaring og planlegging av utbedring, kostet undersøkelsen DKK 340,-.
Til sammenligning koster en undersøkelse inkl. hygienetillegg NOK 510,- hos Tannlege Skeie i Sandefjord.

Trafikkstasjonen - den siste Sovjetstat?

Mandag ble den lille campingvognen kjørt til Tønsberg Trafikkstasjon for å (forhåpentligvis) bli norsk. Dvs. bli registrert med norsk kjennemerke. Det var en spesiell opplevelse! Min kamerat Ruben kom til Horten med Mercedesen sin, som er stor, tung og har hengerfeste. Vi kjørte deretter til Ås, og hadde bestilt time kl 1320.

Først gikk jeg inn til den meget hyggelige damen i resepsjonen, og betalte for kontrollen. Den kostet kr 430,- Hun hadde også bruk for å se papirene fra Tollvesenet på at momsen var betalt på vogna. Hun beholdt også skjemaet jeg fikk hos Tollvesenet, som danner grunnlag for produksjon av det norske vognkortet. Så langt alt vel.

Deretter skulle vi kjøre på vekta utenfor kontrollhallen, slik at vogna kunne veies, og inspektørene se at vekten stemte med det gamle danske vognkortet. Vi fikk koblet vognen av bilen, så kun vognens vekt ble målt. I forkant av dette, hadde vi heldigvis lempet over en del sekker med klær som skulle til nødhjelp og gjenbruksbutikker, samt oljeradioatoren og div. andre eiendeler fra vognen, over i bilen. Allikevel veide vognen ca 70 kg mer enn hva den gjorde i 1985... Nå var det nok klær, fortelt, osv. for i hvertfall det halve overskytende, men det hang de seg ikke mere opp i.

Så skulle bilen inn i hallen, og innenfor port 3, er det en brønn i gulvet gjennom hele hallen. Der f.eks. campingvogner kan kontrolleres. Vi kjørte inn, og med ett føltes det som når jeg gjentatte ganger har passert grensen mellom Polen og Hviterussland. Du kjører inn i et ingenmannsland, og er fullstendig overgitt til vaktene, deres dagsform og evt. størrelsen på bestikkelsene. Hallen er stor. Det finnes masse skjermer med mystiske tall man ikke forstår hva betyr. Det ligger merkelig verktøy og måleinstrumenter rundt omkring. Og inspektørene ser alvorlige ut. Har ofte rynker i pannen, eller tomme glassaktige blikk som er vanskelig å tyde.

Illustransjonsbilde av hvordan det ser ut på trafikkstasjonen.

Første problemet var modellen. Hobby 390 De Luxe fra 1985. Solgt i mengder i Danmark. Finnes ikke i det norske systemet. Og kunne gassystemet godkjennes? Jeg hadde ikke fått med flere papirer fra selger i Danmark, fordi vognen var solgt som besett. Ferdig med det.

Fra nå av gikk det over en time hvor mennene gikk frem og tilbake, kikket på PCskjermer, snakket i telefoner, tok masse bilder av vogna, studerte innskriftene med vogndata, kontrollerte bremser, kjørelys, dro i gasslanger, spurte meg innimellom om spørsmål, osv.
Jeg skulle rekke bussen, for å rekke danskeferga hjem, og det begynte å se dårlig ut.

Nå var det nesten gått halvannen time, og all snø og is hadde dryppet av Rubens bil i den varme hallen.
Så overhørte vi at inspektørene kranglet om fargen på vogna.
Var den hvit, beige eller gul? Med brun stripe.
Vi kikket på hverandre. Var det dette nivået kontrollen lå på?
Igjen ble det ringt og snakket iherdig. Innimellom med høye stemmer. Vi hørte ikke om de kranglet eller laget leven med hverandre...

Trodde den var hvit jeg. Men den ble beige på papiret.

Til slutt fikk jeg beskjed om at nå var vedtaket gått gjennom. Vedtaket?
Jeg fikk en bunke papirer om "vedtaket", og skulle igjen snakke med damen på sentralbordet, for å få vognkort og nummerplate. Det gikk overraskende greit.
Skiltet (i plast) kostet kr 50,- og jeg fikk et midlertidig vognkort.

Ruben satte meg av på en bussholdeplass, og jeg rakk bussen fint. Fordi den var 20 min. forsinket. Som passet bra for èn gangs skyld.

Dansk kirke prioriterer anderledes

For ett par dager siden utrykte jeg min frustrasjon over at en kirke ville bruke 3,5 mill.kr + 10 år på samle dem inn, for å pusse opp sitt gamle orgel. Jeg mener pengene burde brukes på helt andre ting.

I Mariagerfjord i Danmark har nettopp en kirke valgt å bruke sine ressurser på noe annet. To lokale skateklubber hadde blitt nedlagt, og mange ungdommer manglet et sted de kunne utfolde seg fysisk og sosialt.

Frikirken benyttet anledningen til å gjøre noe for sin by, og uten vederlag lar de ungdommene plassere alle rampene sine her!

Les hele historien her

Utfordringer på jobben: Språket

En av de virkelig store utfordringer vi har i jobben som bryggemenn, er språk. Flere og flere trailere har utenlandske sjåfører fra Baltikum, som snakker lite eller ofte ikke norsk, skandinavisk eller engelsk i det hele tatt.

I tillegg har disse sjåførene ofte en mentalitet av og alltid skulle være først. Først i oppstillingsfilene. Først ombord. Og sikkert først i land, selv om dette begrenser seg selv...

Når disse sjåførene har med seg farlig gods, skal det informeres om dette i billettluken, papirer fremvises, bilen skal parkeres på egen plass på kaien, og kjøretøyet skal være første eller siste bil ombord i fergen. Dette pga masse sikkerhetsforanstaltninger. F.eks. hvis traileren skulle begynne å brenne  under overfarten, kan man bare åpne visiret/baugporten, legge ned fallemmen og fordi kjøretøyet da står i opp- eller nedoverbakke, kan man la det rulle ut av fergen og til sjøs.

Trailere som fører farlig gods, skal ha en rød firkant godt synlig foran og bak på kjøretøyet, og har også noen ganger en tallkombinasjon som forteller hva slags varer den har ombord. Ved en ulykke, kan omfanget begrenses, når man kjenner lasten og hvordan man skal behandle de enkelte typer gift, gass, skum, osv.

Sjåførene er imidlertid ikke alltid oppdatert på hva de har med seg. De har ikke alltid riktige papirer med seg, og det skjer også at sjåførene "glemmer" å gi beskjed til billettøren i luka, at han har med seg farlig last. Billettøren klarer ikke alltid å se skiltene på bilen, hvis de er plassert på høyre side, eller køen går tett frem til billettluken.

Alt dette skjedde samtidig lørdag ettermiddag på kaia i Horten.
Svensk trekkvogn, dansk tralle og baltisk sjåfør. Av den temmelig hissige sorten.
Han hadde ikke gitt beskjed om at han hadde med farlig last.
Han sto i samme kø som vanlige trailere.
Og da han skulle kjøre ombord i Bastø I forsto han ikke hva jeg sa, ble forbannet, vrengte bilen ut forbi meg, og prøvde å kjøre ombord. Jeg gikk etter han, og banket i døren for å få han til å stoppe, noe han nektet. Styrmannen fikk imidlertid hindret han i å kjøre ombord.

Det viste seg at lasten han hadde med ikke var tillatt på Bastø I og Bastø II, men kun på Bastø III fordi den har skumanlegg over hele bildekket og er dermed klassifisert anderledes enn de to andre fergene.
Dette forsto heller ikke sjåføren, og brukte tid ved å hindre andre biler å komme ombord mens han kjeftet og løp etter styrmannen inn på båten.

Etterhvert fikk vi han til å kjøre ut av området, og gjennom billettluken enda en gang. På finurlig vis klarte billettøren Markus og forklare at han måtte vente på neste ferge, som var Bastø III.

Dessverre opplever vi ofte lignende situasjoner som bygger på misforståelser og språkproblemer.
I tillegg er det ikke så kult med mine 73 kg og yppe med et kjøretøy på ca 50 tonn...

Ekstreme syklister gjennom Horten

Fredag morgen oppdaget jeg to syklister som hadde overnattet i venterommet på den gamle fergeterminalen i Horten. Fordi deres syklister var fullastet med bagasje, ble jeg nysgjerrig, og forsto at disse to hadde syklet langt. Og det var riktig nok: Fra Romania. For seks måneder siden!

Mennesker som gjør slike ting, fascinerer meg veldig.
Og jeg vil gjerne vite HVA som driver dem til å gjøre slike, temmelig ekstreme ting, på denne årstiden.

Gutta er utdannet elektroingeniører, og fant ut at skulle de dra på sin livs reise, MÅTTE det være nå, før jobb og familietiden starter. De svarte strekene på kartet, viser den planlagte ruten.

Gutta, som var i starten av 20-åra, hadde nå kommet fra Nordkapp, og skulle videre i dag mot Oslo, og deretter Sverige og Danmark. Hadde valget vært mitt, ville jeg nok heller valgt Nordkapp på sommeren, og sydeuropa på vinterstid...
Ikke minst med utgangspunktet i ett reisebudsjett på 100 dollar pr. måned.

Gutta skriver også en reiseblogg, med adressen http://ontheroad.blog.hu/ finnes også med engelsk tekst.
Her er også en gjestebok hvor mennesker de har møtt på veien, har gitt dem en hilsen.

Bildet under er tatt fredag morgen, med dårlige lysforhold i det delvist demonterte terminaltaket.

Redde orgel - total kirkelig skivebom!

I Horten skal det samles sammen ca 3,5 mill. kr, og brukes ca 10 år med frivillig innsats for å få det gamle kirkeorgelet til å bli optimalt igjen. Etter min mening er dette total skivebom! Gjengangeren.no brakte i går historien om prosjektet, og pengeinnsamlingen som allerede har pågått i 6 seks år og så langt innbrakt kr 700.000,-

Denne måten å vise hva kirken står for, minner om noe forhistorisk, hvor det er var viktigere å fylle Gudshusene med kostbarheter og utsmykning, og glemme hva som faktisk er poenget. Min mening er at kirkens (som for øvrig ikke er en bygning, men MENNESKER) største prioritering burde være å hjelpe trengende, vise hvem Gud er, samt være tilgjengelig for de som søker hjelp. Et kirkeorgel oppfyller ingen av disse kriteriene. Tvertimot har det i dette tilfellet heller ført til pinlige situasjoner og oppsigelser fra organistene.

Jeg er en troende, og prøver på ingen måte å vanne ut evangeliet ved å droppe kirkelige bygninger. Det har kirken klart selv. Jeg tror vi må tilbake til urkristendommens prinsipper, der de troende helt enkelt prioriterte fellesskapet med hverandre, spiste sammen og ble respektert av folket.
Det betyr at man velger bort nakkefellesskap med ansiktsfellesskap, bytter ut monolog med dialog, og er i et kristent fellesskap hvor man ikke drukner i mengden, men kan oppleve seg sett, hørt og bli elsket.

Disse verdiene kan man helt fint klare å oppfylle uten store bygningsmasser som skal betales og vedlikeholdes. Det krever bare kristne mennesker med et hjem. Og det har de fleste.

Hvorfor ikke tenke praktisk og vinn-vinn?
Bruk frivillige til å spille piano eller på en gitar i gudstjenestene, dropp de betalte organistene, og bruk pengene på å hjelpe mennesker både praktisk og økonomisk. Det må være en MYE bedre måte å forvalte penger, i en kommune som sårt trenger hver eneste krone...

Ill. bilde av orgelet i Østbirk Kirke