Trafikkstasjonen - den siste Sovjetstat?

Mandag ble den lille campingvognen kjørt til Tønsberg Trafikkstasjon for å (forhåpentligvis) bli norsk. Dvs. bli registrert med norsk kjennemerke. Det var en spesiell opplevelse! Min kamerat Ruben kom til Horten med Mercedesen sin, som er stor, tung og har hengerfeste. Vi kjørte deretter til Ås, og hadde bestilt time kl 1320.

Først gikk jeg inn til den meget hyggelige damen i resepsjonen, og betalte for kontrollen. Den kostet kr 430,- Hun hadde også bruk for å se papirene fra Tollvesenet på at momsen var betalt på vogna. Hun beholdt også skjemaet jeg fikk hos Tollvesenet, som danner grunnlag for produksjon av det norske vognkortet. Så langt alt vel.

Deretter skulle vi kjøre på vekta utenfor kontrollhallen, slik at vogna kunne veies, og inspektørene se at vekten stemte med det gamle danske vognkortet. Vi fikk koblet vognen av bilen, så kun vognens vekt ble målt. I forkant av dette, hadde vi heldigvis lempet over en del sekker med klær som skulle til nødhjelp og gjenbruksbutikker, samt oljeradioatoren og div. andre eiendeler fra vognen, over i bilen. Allikevel veide vognen ca 70 kg mer enn hva den gjorde i 1985... Nå var det nok klær, fortelt, osv. for i hvertfall det halve overskytende, men det hang de seg ikke mere opp i.

Så skulle bilen inn i hallen, og innenfor port 3, er det en brønn i gulvet gjennom hele hallen. Der f.eks. campingvogner kan kontrolleres. Vi kjørte inn, og med ett føltes det som når jeg gjentatte ganger har passert grensen mellom Polen og Hviterussland. Du kjører inn i et ingenmannsland, og er fullstendig overgitt til vaktene, deres dagsform og evt. størrelsen på bestikkelsene. Hallen er stor. Det finnes masse skjermer med mystiske tall man ikke forstår hva betyr. Det ligger merkelig verktøy og måleinstrumenter rundt omkring. Og inspektørene ser alvorlige ut. Har ofte rynker i pannen, eller tomme glassaktige blikk som er vanskelig å tyde.

Illustransjonsbilde av hvordan det ser ut på trafikkstasjonen.

Første problemet var modellen. Hobby 390 De Luxe fra 1985. Solgt i mengder i Danmark. Finnes ikke i det norske systemet. Og kunne gassystemet godkjennes? Jeg hadde ikke fått med flere papirer fra selger i Danmark, fordi vognen var solgt som besett. Ferdig med det.

Fra nå av gikk det over en time hvor mennene gikk frem og tilbake, kikket på PCskjermer, snakket i telefoner, tok masse bilder av vogna, studerte innskriftene med vogndata, kontrollerte bremser, kjørelys, dro i gasslanger, spurte meg innimellom om spørsmål, osv.
Jeg skulle rekke bussen, for å rekke danskeferga hjem, og det begynte å se dårlig ut.

Nå var det nesten gått halvannen time, og all snø og is hadde dryppet av Rubens bil i den varme hallen.
Så overhørte vi at inspektørene kranglet om fargen på vogna.
Var den hvit, beige eller gul? Med brun stripe.
Vi kikket på hverandre. Var det dette nivået kontrollen lå på?
Igjen ble det ringt og snakket iherdig. Innimellom med høye stemmer. Vi hørte ikke om de kranglet eller laget leven med hverandre...

Trodde den var hvit jeg. Men den ble beige på papiret.

Til slutt fikk jeg beskjed om at nå var vedtaket gått gjennom. Vedtaket?
Jeg fikk en bunke papirer om "vedtaket", og skulle igjen snakke med damen på sentralbordet, for å få vognkort og nummerplate. Det gikk overraskende greit.
Skiltet (i plast) kostet kr 50,- og jeg fikk et midlertidig vognkort.

Ruben satte meg av på en bussholdeplass, og jeg rakk bussen fint. Fordi den var 20 min. forsinket. Som passet bra for èn gangs skyld.