Det hjertet er fullt av, kommer ut av munnen ...

For en stund siden var jeg på en messe, og møtte en tidligere kollega. Jeg kjente både han og kona godt igjen, selv om det nok er 12-14 år siden vi har jobbet sammen. Imidlertid viste det seg at HAN ikke hadde kjent igjen meg med det samme, og når han gjorde det skjedde det noe merkelig:

Plutselig begynte han å snakke dårlig om særlig èn av våre tidligere felles kollegaer. Og kona hang seg på. Det var ikke måte på hvor mye negativt han hadde liggende på lager, og det virket ikke som det skulle ta noen ende. Historie på historie kom opp i dagen, og alle med samme budskapet, at det var synd på ham selv. Noen sannheter var det i budskapet hans, men at noen mennesker kan ha slike mengder med gammelt oppsop liggende i sååå mange år, syns jeg er ganske utrolig! Og det må ta temmelig mye energi...

Denne personen sitter nemlig i glasshus selv. Jeg husker han kun som negativ, nedlatende, spydig og arbeidssky. Og nettopp denne ganske åpenlyse karakteristikken gjorde det nok naturlig at han ikke var blant den gruppen som fikk fortsette i rederiet, da tre midlertidige ferger ble til to nybygg med mindre bemanning.

Det triste, er at slike mennesker ofte ikke forstår dette faktumet selv. Denne typen mennesker er også ofte dem som alltid får dårlige naboer, uansett hvor de flytter henne. Og som alltid har en dustete sjef, syns de betaler altfor mye skatt og for mye for maten, osv. Skjønner du tegninga? Det gjør dessverre ikke disse menneskene selv. I stedet for å alltid skylde på andre, skulle de heller kikket litt innover i seg selv.

Bloggeren Line Strandvik skrev en gang i sin blogg:
If you wanna make the world a better place, take a look at yourself and then make a change. 
Fritt oversatt: Hvis du vil gjøre verden til et bedre sted, se først på deg selv, og forandringen starter.

Jeg prøvde å vise forståelse, og være overbærende.
Men etter 4-5 minutter i nøyaktig samme sporet, orket jeg bare ikke å høre på dette søppelet, jeg løy stygt og sa det var hyggelig å møte dem igjen, og gikk videre.
Men jeg ble trist. Jeg kan sagtens la slike ting passere, men det som er tragisk er å se disse menneskene på nøyaktig samme nivå så mange år etter. Uten særlig mange venner, bitre, og uforstående til hvorfor verden er så i mot dem. Sukk...

Illustrasjonsbilde av Clintern som spiller en sur gubbe i filmen Gran Torino.