Isolasjon eller fellesskap?

Jeg stilte tidligere i dag spørsmålet på Facebook:
Lurer på hvorfor folk har så vanskelig for å prioritere fellesskap, når "alle" snakker om at de gjerne vil ha det?

Jeg syns det er merkelig at så mange forteller både offentlig og privat, at de gjerne vil ha mer fellesskap med andre. Noen å bare snakke om løst og fast med, eller noen å betro seg til. Kort og godt; dele de gode og onde dagene og opplevelsene med noen.

Følgende kommentarer har kommet inn (og jeg vil gjerne ha flere):

Marianne skriver:
Mennesker er bange for nærvær og tæthed. Hvis man bryder med det vinder man venskaber for livet.

Hugo skriver:
Kanskje vi skal vente på en pille for felleskap. Det ville være enkelt. Da slapp vi å gjøre noe, det bare kom. Kanskje vi ikke ser viktigheten av felleskap. Felleskap er vell så viktig som bønn, sammen er de dynamitt. Bønn og felleskap gir åndelig vekst. Som steinen som slipes mot stein, helt til det blir noe vakkert og pent, nyttig til arbeid for Guds rikes vekst. Vi er nok for opptatt med daglglivets sysler. VI har jobb, kommer hjem til fru og barn. Og kvelden er der ganske snart, da er klokken mange, og vi må sove. Om hele uken er sånn, hva blir det til felleskap da. Men savne vil alltid være der, for vi er skapt til felleskap med hverandre....

Anja skriver:
Fellesmåltider er en flott måte å komme sammen på, ingen kan si at de ikke har tid til å spise, så be folk hjem til enkel kveldsmat, be de ta med et pålegg eller to etter eget ønske (da virker det litt mer ukomplisert og da hjelper gjestene gjerne til med på & av dekking) og vips så slår man to fluer i en smekk :) Fellesskap og mat :) Ligger det mye rot på gulvet tror jeg nok de fleste har styrke nok i bena til å løfte dem litt høyere opp når de går :)

Jeg mener:
Uansett om man har et kristent syn på fellesskap eller ikke, så tror jeg at nærhet og relasjoner er livsnødvendige ingrendienser for alle mennesker. Jeg tror vi alle har erfart at når vi snakker med noen og deler våre tanker, blir det alltid en frukt ut av det. Forhåpentligvis god, eller i hvertfall en tilbakemelding. Man blir SETT og HØRT.

Anjas forslag til å spise sammen syns jeg er genialt: Alle skal jo spise allikevel. (Og alle roter litt allikevel :-)
Vi prøvde dette når vi bodde i Aalbæk med noen venner fra Frederikshavn. Bare komme sammen, spise og snakke litt etterpå, ikke noe helaftensshow fordi alle skal jo tidlig opp neste morgen.
Mulig at vi bodde litt for langt vekk, i hvertfall var det ikke noen som tente særlig på idèen.

I dag har vi hatt middagsbesøk av en kamerat som bor i naboblokkene.
Vi har ikke så veldig mye til felles med ham, men både han og oss syns det er godt å ha fellesskap med andre, snakke litt om løst og fast og ting som opptar oss. Og som sagt tidligere; han spiser også middag, men syns det er kjedelig å gjøre det alene.

Vi gir oppfordringen videre - prøv det!