Mormor og meg : Uenige om det meste

I går fylte min mormor 91 år, og til tross for dårligere syn, er hun fortsatt kvikk i huet, løser kryssord, og går de ca 1500 meterne til byen for å møte sin jevnaldrende venninder på kafè, flere ganger i uken. Og som regel hjem igjen etterpå. Det er imponerende!

Hun bor for selv i en leilighet, hvor hun stort sett klarer seg selv, og får hjelp til rengjøring annenhver onsdag. Da rydder hun opp selv først. Og om natten skal man ikke skylle ned i toalettet, i tilfelle man forstyrrer andre i oppgangen. Radiatoren hennes står på samme nivå hele året, fordi hun er redd for å glemme "riktige" innstilling, eller ikke klarer å finne den igjen. Da lufter hun heller godt med åpent vindu, fordi det blir så varmt i soverommet...

Jeg besøker henne en gang imellom, som oftest på vei hjem fra jobb ved middagstid, hvor jeg tar med en Fjordland-pakke, så hun slipper å skulle handle inn ekstra mat, eller tenke på hvordan hun varmer f.eks. Red Thai Chicken med ris. Sånt liker hun ikke. Verken å tenke på at hun skal endre innstillingen på mikro-ovnen, eller selve smaken på maten. Selv om hun er tøff nok til å smake på min middag, som vanligvis er sterkere mat enn hva hun selv velger.

Men, det er hyggelig å besøke mormor til tross for at vi er uenige om det aller meste.
Hun er tidligere skoleærer innen frisørfaget, og har også jobbet mange år som frisør.
Og hun er en bestemt dame. Meget bestemt.
Det er ofte vanskelig å kunne forstå at noen velger anderledes enn hun selv.

For eksempel: At jeg kan velge å bo i campingvogn på en havn, i stedet for å bo på et værelse, er helt uforståelig for henne. Og når jeg tålmodig prøver å forklare henne fordelene ved det første alternativet, virker det ikke som hun hører etter.

Et annet eksempel: Hun syns det er helt forferdelig at vi for 7 måneder siden valgte å selge bilen vår. Hun forstår ikke hvordan en barnefamilie kan klare seg uten bil. Hun syns alt må bli forferdelig tungvint og vanskelig i hverdagen, og mener det er helt ubegripelig hvorfor vi gjorde det.
Og selv om jeg forklarer at vi bor midt i en by, Pia studerer, og at det er en luksus for oss å skulle ha bil nettopp nå, virker det heller ikke som om disse informasjonene siver inn.
Jeg tror hun rett og slett har bestemt seg for at hun syns det er ille. Og da hjelper det ikke at jeg forklarer hvorfor vi har valgt å gjøre det slik...

Og det syns jeg er både trist og dumt.
Det er helt OK at ikke alle mennesker forstår mine og våre valg.
Men når de ikke vil høre på argumentene, kommer de jo heller aldri til å kunne forstå hvorfor andre prioriterer anderledes enn hva de selv gjør. Og dermed stopper forståelsen.

Hvis jeg hører gjennom andre, at min kamerat har gjort noe merkelig som jeg umiddelbart ikke forstår, kommer jeg jo ingen vei hvis jeg ikke spør han selv, om hva som har skjedd. Dermed får jeg førstepersons begrunnelse og forklaring, og som oftest også oppklaringen, og misforståelser kan ryddes av veien.

Dette gjør at besøkene hos mormor ofte kan bære preg av "pressekonferanse", dvs.
1. Jeg forteller hva som skjer i mitt liv.
2. Hun stiller spørsmål, ofte med kritiske vinklinger.
3. Jeg svarer, mens hun planlegger neste spørsmål.

Jeg spør selvfølgelig også i løpet av besøket hvordan hun har det, selv om jeg har en pekepinn fordi jeg snakker med min mor flere ganger ukentlig.

Allikevel, når mormor ikke lenger er blant oss, kanskje jeg vil savne disse stundene?

Min mormor er ekstremt redd for å få bilder eller annonser i avisen ifm. jubileumer og fødselsdager.
Derfor har jeg satt inn illustrasjonsbilder av mormorer. Min ser både yngre og penere ut enn dem begge :-)