Når sønnene hater pappan sin ...

I dag er min første dag hjemme etter en jobbeperiode, og disse dagene er alltid ganske følsomme. Jeg skal prøve å forklare, uten for mye selvmedlidenhet ;-)

- Jeg har noen ønsker om ting jeg gjerne vil ha gjort (gå gjennom posten, ajourføre regnskap, pakke ut, osv).
- De andre har noen ønsker om ting de vil ha meg til å gjøre (reperasjoner, ting de skal vise meg, papirer jeg skal se på, byggverk jeg skal beundre, osv).
- Det er ting som KREVER å bli gjort (f.eks. en nettforbindelse som ikke virker, en sykkel som skal lappes, bøker/film som SKAL leveres på biblioteket).
- Det er min første fridag på 5-6 dager og etter 50-60 arbeidstimer, så jeg har virkelig bruk for å slappe av og hvile kroppen.

I tillegg har dagene vært rimelig forutsigbare på jobben med faste rutiner, ispedd positive og negative opplevelser som sjelden varer mere enn 15-20 minutter ad gangen, da fergen seiler igjen og kunden har dratt videre.
Hjemme prøver 3 personer nesten konstant å få min oppmerksomhet, særlig den første dagen jeg er hjemme. Og særlig merkes dette hvis jeg kommer hjem når de andre sover, og alle "er på meg" så snart jeg våkner på morgenen...

Selvfølgelig er det veldig hyggelig at familien vil involere meg, spørre meg, ha svar fra meg, osv. men dette blir veldig overveldende, fordi jeg som sagt også har en dagsorden jeg fryktelig gjerne vil igjennom. Da kan det fort, som i dag, bli noen konfrontasjoner, hvor jeg prøver på en tålmodig måte og forklare barna at jeg VIL gjerne høre dem, men èn ad gangen. Og at jeg innimellom må få gjøre noen ting som er viktig for meg.

Bildeeksempel på harmoni og familehygge

Og det er ikke enkelt for en 10-åring, å forstå at det er upraktisk å vente på en langsom og dyr mobil internetforbindelse når han vil vise meg et Youtube-videoklipp han har gledet seg til å dele med meg. Samtidig som han ser jeg kan legge ut et innlegg på Shipsforum.dk som krever langt mindre megabyte...
Da kan gutten fort hate meg, og syns det er vanskelig å tilgi meg, fordi han føler seg urettferdig behandlet.

Den andre sønnen syns jeg har maset mye på han i dag, og ville også bli lagt i seng av moren. Som vanlig. Grrrr.... akkurat det kan irritere meg noe innmari. Jeg syns jeg prøver det jeg kan å gi dem oppmerksomhet og tid, men når kvelden kommer, så er det bare mamma som gjelder. I dag har vi både vært i svømmehallen gutta og jeg, og etterpå bygd Lego i stua sammen i lang tid ... Det kan frustrere meg skikkelig!

Jeg vet at jeg ikke har mest overskudd på kveldstid, og at mamman har lengere tålmodighet, klør lengere tid på ryggen deres, og synger flere sanger. Jeg skjønner det. Men de dagene vi gjør pappating, og de allikevel vil ha MEG til å legge dem, tror jeg kan telles på èn hånd ...
I kveld ble det en skikkelig runde med både utilfreds far og to gutter, og det var anledning til å ta tid og forklare den ene, hvordan ting henger sammen.
Hvorfor voksne prøver å lære barna sine god oppførsel, hvorfor voksne er dem som bestemmer, hvorfor jeg noen ganger kan være utålmodig, alt sammen for å prøve å bryte ned muren mellom forventninger, følelser, skuffelser og kjærlighet. Tror det lyktes i kveld med den ene i hvertfall.
I morgen får jeg prøve å ta runden med den andre gutten.
Sukk :-(