Stress. Mas. Forventninger. Tradisjoner. Tja...

Så har juleaften endelig kommet, og jeg sitter med mange blandede følelser. Julestemning har vært totalt fraværende i år, og grunnen til det er kanskje fordi flere av mine nærmeste bekjente IKKE gleder seg til julen, men tvertimot til den er over, pga. vanskelige familieforhold, ulike forventninger og trøblete tradisjoner.

Pia og gutta har det stikk motsatt. Kanskje fordi de alle sammen er i skole- og barnehagesetting, hvor hele desember er fyllt opp av forventninger og forberedelser innfor den store dagen; juleaften. I tillegg har vi de siste årene feiret julen forskjellige steder og med forskjellige mennesker, og har ingen "fast" tradisjon på hvordan VI fire gjør tingene.

I fjor feiret Pia og gutta jul sammen med en mor som nettopp hadde blitt enke, og var alene med sine barn.
For to år siden var vi med å arrangere juleaften for dem som ikke hadde noe sted å være, sammen med andre i Frederikshavn Kirkecenter.
For tre år siden var vi hos min familie i Sandefjord. Tror jeg.
Hvor vi har vært avhenger av hvordan min jobbeturnus er i forhold til julen, da fergene går uansett dag og høytid...

Årets første snev av julestemning kom da vi var til julegudstjeneste i Abildgaardkirken i Fr.havn i ettermiddag. Presten fortalte ganske så glimrende, at Jesus var nøkkelen som åpnet veien til Gud. For alle mennesker. Som symbol fikk alle barna med seg en nøkkel hjem, til å henge på juletreet og for å kunne minnes år etter år at denne sannheten står fast. I tillegg var det barnekor som sang, og juniorkonfirmantene (ca. 4. klasse) viste krybbespill. Kirken var fullpakket med mennesker i alle aldre, og vi som kom 5 minutter før det begynte, måtte sitte helt øverst bak alteret... det har jeg ikke prøvd før ;-)

Denne gjengen på Bastøferga jobber juleaften, for at DU kanskje skal kunne komme dit du vil.
Og møte menneskene du gjerne vil være sammen med. 

Imidlertid virker mange av mine Facebook-venner, naboer og bekjente her og der, stresset syns jeg. "Det er så mye som skal gjøres før jul", hører jeg ofte. Hvem setter standarden her? Hvis man syns det er for mye å gjøre, så la være å gjøre det da vel! Hvorfor gå inn til julefeiring med hjertet i halsen, og trenge 2-3 dager bare på å komme seg igjen? Da er man jo tilbake i hverdagen igjen allikevel, og hva var poenget?

Hundretusener av danske barn gleder seg IKKE til julen. De forbinder fridager og helligdager med fyll, overgrep og kun negative opplevelser. Avisene skriver om at aldri før har det vært så mange fattige mennesker i Danmark, og mange har ikke råd til å feire jul. De organisasjoner som arrangerer julefester for bl.a. hjemløse, opplever boom i tilmeldinger og deltakere.
Det står i ganske stor kontrast til reklamene som velter mot oss ut av TVen, om kjernefamiliene og de nydusja og nyfriserte barna som er overlykkelige over å få en Playstation til 3000 kr, eller nytt merketøy, eller pølser fra Gøl til julemiddagen... Overalt hvor man vender seg i disse dager, blir man fortalt hvordan "den perfekte julen skal være".

Snart kommer svigers på besøk til oss, og det er første gang det skjer på juleaften. De har selv villet holde julefeiring hos dem selv, og har vært vant til å alle barna møtte opp. Og det gjorde vi også, inntil for ett par år siden. Da begynte både vi selv og Pias andre søsken å lage egne tradisjoner og måter å gjøre tingene på. Det føles kanskje merkelig for foreldrene?

Uansett, det er DIN julefeiring.
Om du spiser, ribbe, and eller Grandiosa, er ikke viktig.
Jeg tror det viktige må være å være sammen.
Sammen med dem man er glad i, og det medfører kanskje at man må være sammen med noen man er knapt så glad i.
Det burde man klare allikevel, hvis kjærligheten til menneskene er der.

Og er du èn av dem som sitter alene i kveld, enten i hjemmet ditt eller på arbeidsplassen, så vit at vi er noen som tenker på deg. Og neste år er kanskje situasjonen motsatt...

GOD JUL - UTEN STRESS - PÅ DIN MÅTE :-)

Fergefoto: Knut Ove Bratteng