Fra en tur i Hald Ege slottsruin 2009
Èn av mine gode venner, har jeg lyst til å skrive om: La oss kalle han Søren, og han bor i Viborg.
Søren er en rolig, behagelig person, som det er veldig hyggelig å være sammen med med. Hvorfor?
Han har tid.
Når vi snakker sammen, er det ingen som behøver å kjempe om oppmerksomheten.
Når jeg snakker, lytter han.
Når han snakker, prøver jeg å lytte.
Han er reflektert, vet mye, snakker flytende tysk og engelsk.
Er flere ganger i året på reise til storbyer.
Han er hjelpsom, tålmodig og oppofrende.
Selvfølgelig har han sine særheter, slik vi alle har, men han er Søren.
Det er trygt og komfortabelt når man vet hvor man har sine venner, og fordi de ikke er usikre eller redde for å tape ansikt, kan man diskutere alt mellom himmel og jord med dem. Sånt liker jeg. Selv om samtalene ofte bygger på våre uenigheter, står ikke vennskapet i faresonen på grunn av det.
Faktisk så har vi ikke mye til felles Søren og jeg.
Vi ble kjent fordi jeg bodde i Viborg en gang, og da jeg handlet i et supermarked, kom han bort til og begynte å samtale. Fordi jeg var ny på stedet, trodde jeg han var en del av kirkemiljøet jeg jobbet i, og vi var sammen den ettermiddagen. Deretter besøkte vi hverandre noen ganger, og etter et par måneder, leide jeg værelse hos han det siste halve året jeg bodde i byen.
Det morsomme med historien, er at selv om utgangspunktet er vidt forskjellig, så lærer man å like hverandre allikevel, fordi man ER SAMMEN.
Og nettopp det, tror jeg gjør at potensialet ALLTID er til stede for vennskap. Hvis man ØNSKER det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar