(Ill..bilde fra Discovery Channel)
Min erfaring er at det er vigtig å lære seg å bruke dem riktig, så vi lykkes best mulig, og unngår de store bommerterne underveis i livet.
Det er ofte krig mellom følelsene og fornuften i oss.
Hos meg tilspisses dette ofte i følgende situasjoner:
- Når jeg FØLER for å se mere tv, men VET at jeg burde legge meg for å fungere best i morgen
- Når jeg har LYST på sjokolade, men VET at det gjør meg feit, trøtt og uopplagt. Og litt fattigere.
- Når jeg ikke kan løsrive meg fra PCen, men VET at barna mine vil bygge Lego med meg.
- Når Pia spør om jeg kan hjelpe henne, men jeg ikke FØLER for å gjøre det.
- Osv.
Hva som bliver vår beslutning i slike spørgsmål, avhenger av flere ting: Mengden egoisme, evnen til å planlegge gjøremålene, tidligere erfaringer, dagsformen, livsstilen, og flere ting som jeg tror kan bakes sammen til det ene ordet KARAKTER.
Karakter er noe man bygger over tid, og som fører oss enten i positiv eller negativ retning i livet.
Men tilbake til følelsene.
Følelser er liksom penger og biler. De er fine å ha, men hvis alt man tenker og gjør dreier seg om dem, bliver det feil, og livet vil stoppe opp. Nå skal jeg være helt ærlig med deg; det er ikke alle dager jeg FØLER for å elske Pia. Vi kan diskutere, være uenige i barneoppdragelse og prioritering av f.eks. penger, vi liker forskjellige typer mennesker, osv. Det betyr jo ikke at bare fordi jeg ikke FØLER for å være gift med henne i dag, så dropper jeg det. Og flytter. Og finner en annen dame jeg FØLER for en stund, men som også viser seg å ha egne meninger og standpunkt. Også flytter jeg videre. Et slikt liv vil ikke fungere. Jeg tror vi er avhengig av fornuften i enda større grad enn hva vi ser i samfunnet rundt oss. Jeg syns det er for enkelt for to voksne mennesker å bare skille lag fordi de er uenige, eller har en periode de ikke FØLER at hverdagen gir dem noe. Den følelsen tror jeg vi alle kan ha fra tid til annen, og nettopp derfor er det vigtig at vi er bevisste om skillet mellom følelser og fornuft.
Hvis man er i et parforhold, og ALDRI føler forelskelse eller samhørighet for sin partner, bør man stoppe opp og definere HVA man ønsker med å leve sammen. Hvorfor har ting blitt anderledes enn det var i utgangspunktet? Hvorfor har man mistet interessen for partneren? Hvorfor har følelsene stoppet opp? Osv.
De gangene Pia og jeg er uenige, og har diskutert ting med til dels store meningsutvekslinger, betyr det jo ikke at jeg ikke vil leve med henne lenger. Jeg kan syns hennes argumenter er dumme, og vise versa. Hvis blodet ikke koker, og sinnet farer med oss, stopper som regel èn av oss opp og sier noe FORNUFTIG. Som f.eks. ”Nå har dette blitt en usaklig diskusjon. La oss ta en pause så vi begge får tenkt igjennom våre argumenter”. Og når vi snakker om det senere, kan vi som regel forholde oss mye mer rolige, fornuftige og gjennomtenkte.
Et annet godt eksempel er guttas holdning til mange jenter: Bruk og kast-mentaliteten.
Fredag og lørdag kveld er det mange gutter som svært gjerne, og med mer eller mindre hell, prøver å få seg en natt med ei lekker dame som de gjerne har peilet seg ut på forhånd. Man møtes ofte en kameratgjeng, spiser og drikker litt, og reiser til byen etterpå. Alkoholen er ofte inntatt i større mengder, dømmekraften er lav, og testoronet desto høyere. Når man så treffer det motsatte kjønn, som gjerne har utført samme rituale med sine venninder, oppstår det ikke uventet et eksplosivt fyrverkeri av følelser, musikk, kropp, dop og forventninger.
Det å treffe deg motsatte kjønn er selvfølgelig ikke noe jeg er i mot. Jeg tror det ligger som et grunnleggende behov, og vi er skapt for å være sammen. Det jeg ikke tror på, er måten å gjøre det som beskrevet over.
Av den grunn at det er veldig mye egoistiske følelser, og veldig lite fornuft og omtanke.
Statistisk sett er det også veldig få forhold bygget på nevnte utgangspunkt, som holder lenge.
Hva så, mener jeg at fornuftsekteskap bør innføres?
Nei, det gjør jeg ikke. MEN, jeg tror at når man har BESTEMT seg for å leve sammen, og BESLUTTER seg for å FORTSETTE med det, så BLIVER det også følelser, fordi man LÆRER å elske hverandre. Det bliver en mye dypere kjærlighet enn den lette forelskelsen, som ofte kan forsvinne like fort som den kommer. Et godt bilde på dette er han som skulle støpe fundament til sin flaggstang. Jo grundigere og dypere han gjør forarbeidet, jo mer solid bliver resultatet. Når det stormer holder det fundamentet som er solid bygget stand, og gjennom forskjellige årstider forblir flaggstangen stående uberørt av solen, regnet og frosten. Selv i naturkatastrofer kan flaggstanga bliver stående hvis den er solid bygget. Det er heller ikke enkelt for andre å rive den ned hvis de skulle misunne deg, eller foreta endringer på den. Stanga bliver stående.
Et slikt ekteskap er det jeg arbeider på å ha.
Og for å få til det, har jeg forstått at det ikke handler om hva JEG kan få ut av ekteskapet. Men derimot hva jeg kan BIDRA med for at ekteskapet skal bli godt. Den jobben tager nok hele livet…
Mere fornuft enn følelser ja, men min erfaring er at følelsene kommer, fordi jeg valgte fornuften først.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar